Krabbe- og fårikåltur 2023

Endelig skulle jeg også være med på denne tradisjonsrike turen som jeg aldri har hatt anledning til å bli med på tidligere. Vi var opprinnelig fire påmeldte dykkere, meg Geir K, Steven, Håvard og Duy, samt båtmann Derek og hytteeier og assisterende båtmann Tore. Duy var imidlertid blitt syk, så vi endte opp med å bli bare tre dykkere.

Oppmøte var på jobben til Håvard, som er på Statnett sitt transformatoranlegg på Vinterbro i Follo. Å finne frem til anlegget bød ikke på store problemer siden høyspentmastene kunne sees på lang avstand. Men å finne riktig port for å komme inn der var ikke like enkelt. Håvard fikk etter hvert forklart dette på telefon, så etter en stund var vi alle samlet og kunne laste utstyret inn i båt og biler. Det holdt med to biler, så min og Steven sine biler ble stående parkert under dirrende høyspentledninger, mens vi dro av gårde. Første stopp var kjøpesenteret, hvor vi handlet inn den maten som Tore ikke allerede hadde fått ordnet. Deretter bar det strake veien til Utgårdskilen på Hvaler, hvor hytta til Tore ligger.

Vel framme der ble vi møtt av hyttenabo Erik, som også er dykker, og som meget elskverdig anviste hvor vi kunne parkere båt og bil. Etter at Derek hadde forsøkt å rygge båten vår inn i Erik sin båt, fikk vi parkert, lastet av og kommet oss på plass i hytta. Jeg, som førstegangsbesøkende, ble umiddelbart imponert over standarden på stedet. Tore kan være stolt av denne plassen. Kveldens middag var reker og øl, som visstnok er i samsvar med tradisjonene.

Den påfølgende nattesøvnen ble avbrutt av en røykvarsler som begynte å pipe med visse mellomrom, og et utbrudd fra Steven: «Hva f**n…». Pipingen fortsatte, riktignok noe mer dempet, til jeg fant ut at Steven bare hadde kastet røykvarsleren ut av døra og lagt seg til å sove igjen. Når jeg fikk tatt ut batteriet av røykvarsleren ble det endelig stille.

Neste dag våknet vi til flott vær, men en del vind fra sørvest. Nå, i dagslys, kunne jeg virkelig se hvilket flott sted dette er, med utsikt langt til havs, over holmer og skjær. Og været var betydelig bedre enn hva værmeldingen hadde antydet.

Lørdagens første dykk ble lagt til sydspissen av Nordre Søster for å være mest mulig i le av vind og bølger. Vi hadde mistanke om at sikten i vannet ikke var den beste, og det stemte ganske bra. Men når vi kom under 15 meter var det slett ikke så ille. Mye sandbunn til å begynne med, men så gikk det over i steiner og sprekker hvor vi kunne finne mye rart. Vi kunne for eksempel konstatere at hummerfiskesesongen hadde muligheter for å bli vellykket. En hummerkrabat var ute på spasertur, men fikk det travelt med å finne litt steinur å gjemme seg i når vi kom. Krabbene lot vi også være, siden det var meldt om muligheter for at de kunne ha litt giftstoffer i seg. Men vi fant tre teiner langs svømmeruten, så alle var tydeligvis ikke blitt skremt av dette varselet. Imidlertid fant vi en dregg som var i god stand, og som vi tok med opp og donerte til Tore.

Målet for dagens andre dykk ble Tresteinene. Her var det som ventet mye sjø, men ikke så ille på lesiden. Planen var å hoppe uti der og svømme halvveis rundt steinene og gjennom kløften tilbake til båten. Vi kom oss uti og fant snart ut at sikten ikke var særlig mye bedre her enn ved Søstrene. Tynn ertesuppe. Men likevel mye fint å titte på av hummer, krabber og fisk. Undervannsnavigasjonen ble imidlertid litt utfordrende, så når vi poppet opp av vannet etter dykket så var vi selvsagt på vindsiden, i relativt grov sjø. Det ble overflatesvømming tilbake mellom steinene hvor vi kunne bli plukket opp av Derek under noe mer kontrollerte forhold.

På kvelden ble det selvsagt fårikål, og med en liten «skarp en» til de som ville det. Hyttenabo Erik var kveldens hedersgjest, og bidro til å løse verdensproblemer utover kvelden.

Søndag morgen var det også veldig bra vær, men ganske frisk vind, denne gangen mer vestlig. Dagens dykkemål ble Vesleøya ved Akerøya. Her dregget vi opp inne i den lille lagunen og hoppet uti. Jeg hadde varslet på forhånd om at jeg ikke var kjent i området, ikke hadde fungerende kompass, og at med den dårlige sikten ville jeg helst ha en kjentmann innenfor synsvidde. «Følg etter Håvard» fikk jeg beskjed om «…for Steven er det aldri noen som vet helt hvor er…». Det ble et greit dykk, igjen med litt hummer- og krabbetitting. Jeg klarte å holde følge med Håvard helt fram til sikkerhetsstoppet, da forsvant han i ertesuppa. Men da var Steven tilbake, så jeg hadde hyggelig selskap de siste minuttene.

Så var det tid for å pakke, rydde og vaske. Det gikk ganske greit. Vi hadde valgt å trekke opp båten på hengeren mens den var fullastet med dykkerutstyr, presse og annet stæsj. Det ble nok litt for tungt å trekke opp rampen for bilen til Derek. Forhjulene spant til vi ikke så dem lenger for bare blårøyk, og de gravde seg ned nesten til akslingen. Vi lettet båten for utstyr, slapp den ned fra hengeren og startet på nytt igjen. Da gikk det greit, båten kom seg opp, og vi kom oss etter hvert av gårde på hjemveien.

Tilbake på transformatorstasjonen til Håvard sto elbilen min fortsatt under høyspentkablene. Jeg hadde spøkefullt håpet at magnetfeltene skulle ha ladet bilbatteriet, men det hadde de ikke. Derimot hadde de tydeligvis rotet til i elektronikken, så når jeg kjørte hjemover hoppet skjermbildet på kontrollpanelet frem og tilbake, de fleste av menyknappene var blitt borte, ryggekameraet virket ikke og airconditioningen levde sitt eget liv. Det tok et par dager før bilen fant tilbake til sitt gamle jeg igjen.

Takk for turen til alle som var med, og en spesiell takk til Tore, som stiller hytta til disposisjon for oss, og tar mer enn sin del av arbeidsoppgavene. Jeg håper han inviterer oss igjen neste år, og at jeg får mulighet til å bli med.

Geir K